Det virker veldig ofte som om alle som er involvert i proffotball på et eller annet vis kun bryr seg om penger. Det eneste som betyr noe er hvor man får den største lønningen fra, så får alle andre hensyn heller vike. Riktignok ikke noe i veien for å ville ha godt betalt for jobben man gjør, men man skulle tro at folk som tjener mer enn det er mulig å bruke på fornuftig vis i løpet av en livstid heller ville fokusere mer på andre ting.
Og det er ikke bare spillerne, heller. I fjor fikk NFF pepper for skyhøye billettpriser, og måtte til slutt innrømme at de hadde kanskje gjort noen «feilvurderinger» og deretter senke prisene. Og det er ikke bare her i Norge det svir å skulle gå på fotballkamp. Det har for eksempel i årevis vært rapportert om smertefulle priser i engelsk fotball.
Da er det ekstra kjekt å høre om tilfeller der spillere, trenere og klubber gjør valg som ikke er kun basert på hvem som har den største seddelbunken. Som for eksempel den italienske treneren Maurizio Sarri, som det siste året har gjort en ganske solid jobb for Chelsea, til tross for en trøblete start. Han har nemlig valgt å skifte jobb fordi han savnet hjemlandet, og ville være nærmere sine aldrene foreldre.
Ikke de grunnene som du vanligvis ser i fotballen, nei. Riktignok er det ikke akkurat en nedgradering å gå fra Chelsea til Juventus, og det at Sarri ikke helt fant tonen med verken klubben eller fansen i Chelsea har nok også hatt noe å si for ønsket om å dra hjem, men det er likevel en positiv overraskelse at noen i fotballen velger familie og hjemlengsel over lønningen.
Kanskje det bare er lettere å huske de negative nyhetene og sensasjonelle lønningene og overgangssummene? Hvis man tar en titt på sider som bet365 på utkikk etter sportsnyheter eller odds tips, så finner man nemlig et overraskende antall artikler der både spillere og trenere opptrer ganske ydmykt og holder fokuset på sporten og hvorvidt de har klart å leve opp til egne og andres forventninger.
Er det en eller annen PR-strategi, eller finnes det fortsatt folkelige, gode gammeldagse fotballag og fotballspillere som er mer opptatt av sporten enn alt kaoset rundt? Det er selvsagt en ganske naturlig utvikling at når folk skjønner at noen er villig til å betale, så presser de opp prisene. Og jo mer penger er involvert, jo flere pengesultne mennesker samler seg for å melke markedet.
Likevel er vi i ferd med å nå en grense for hvor mye fansen er villig til og har mulighet til å betale. Som igjen går ut over hvor mye klubbene kan gi i lønn til både den ene og den andre. Det er ikke mulig for alle klubbene å finne en eller annen oljesjeik som kan ta regningen heller. Så kanskje vi nå har kommet til et punkt der vi kan luke ut de som driter i sporten og medmenneskene sine.
Det hadde jo vært en fin overraskelse.
